Ytre Sandsvær Historielag er i ferd med å sette opp skilt på en rekke gamle husmannsplasser. Først ut er de som lå under prestegården i Efteløt. Teksten for hver av disse plassene er lagt inn nedenfor her.
Høgtopp
Husmannsplassen Høgtopp ble ryddet på grunnen til prestegården i Efteløt en gang på 1790-tallet. Rydningsmannen var Nils Nilssøn, og han ble altså den første husmannen her under prestegården.
Plassen ligger helt på kommune- og fylkesgrensa mot Larvik/Vestfold. Den var tungdrevet, med mye stein, men kunne likevel fø 4 kyr og 3 småfe på det meste (1865).
I alt seks familier har vært bosatt her. Ole Fredriksøn Holt på Komnes kjøpte hele seterskogen og husmannplassene til prestegården i 1866, og plassbeboerne på Høgtopp fikk etter hvert status som forpaktere under Komnes. Martin Kleppan kjøpte Høgtopp og tre andre parseller i Surlikroken i 1880. I 1893 kjøpte godseier Treschow denne og mange andre plasser i området. De siste beboerne her, Eivind Simonsen og kona Bredine, fikk bygslingskontrakt med Treschow i 1924, men flyttet derfra rundt 1930.
Janshaug
Denne plassen ble ryddet av Amund Jansøn i årene før 1782, da han som «den gode Dannemand» fikk bygsel på plassen av sogneprest Klem i Efteløt dette året. 5 riksdaler var den årlige avgiften han måtte betale som husmann under prestegården.
Da Jon Gunnulfsøn overtok plassen i 1811 var det to Janshaugplasser, men i 1863 var det bare én.
To beiteløkker, Tangene og Persbråten, har opprinnelig tilhørt eiendommen.
Da flere av plassene i Surlikroken ble kjøpt opp av Ole Fredriksøn Holt og J. Boserud i 1866, ble Janshaug og noen få andre plasser selveiende bruk.
I perioden fra 1822 til 1948 ble bruket driftet av folk innafor samme slektslinje.
De siste som drev bruket var Herman Grongstad og kona Kristine sammen med en stor barneflokk. De forpaktet eiendommen fram til ca 1967.
Hans Andersøn Janshaug solgte eiendommen til Treschow i 1907, men forpaktet den så gjennom mange år. Seinere ble selve bostedet skilt ut som fritidseiendom. Eier her er i dag Tor Dalva.
En litt artig opplysning er at tre søsken fra plassen Høgtopp giftet seg med tre søsken fra Janshaug. De bosatte seg alle i området.
Litt over midtveis mellom Janshaug og Prestsetra fantes ei gammel bjørnestille, kalt Bjønneskøttet i dag.
Nerohaugen
Den første oppsitteren på denne plassen var sannsynligvis Ole Knudssøn Nero . Han overtok bygselen på Prestsetra i 1782 av Halvor Larsen, men har trolig ryddet denne nye plassen i utkanten av seterområdet seinere. Den årlige avgiften til Efteløt prestegård var på 5 riksdaler. Ole Nero kom trolig fra Ål i Hallingdal, og navnet var kanskje egentligNerol. Dette er navnet på flere gårder i Hol kommune.
De siste oppsitterne her var Hans Kristoffersøn Brubakken og kona Gro Marie. De bodde her seinest til 1865, da Hans døde.
Nordre og Søndre Goli
Goli har vært én plass fra begynnelsen av, men ble trolig delt rundt 1800. Det er også usikkert hvem som ryddet denne plassen, men den første kjente beboeren her var soldaten Ivar Arnesøn. Han var husmann under Efteløt prestegård, men var «bortløben» fra stedet i 1695, fra kona og to små barn. I en dom fra 1697 står det at han var bortvist og rømt fra kona Helvig.
Ole Torvaldsøn var den neste som etablerte seg her.
Nils Olsøn fikk bygslingsrett på Goli i 1778. Han ble etter hvert en gjeldbundet mann og måtte delvis gå fra bruket ca 1800. Bruket skal også ha forfalt mye i hans tid. Det er mulig at oppdelingen av Goli skjedde i forbindelse med disse problemene hans, men han fikk da iallfall lov til å beholde den nordre delen. Formelt ble de skilt i 1882.
Martin Kleppan kjøpte begge Goliplassene og Høgtopp i 1880. I 1893 kjøpte godseier Treschow disse og mange andre plasser i området. Det er vanskelig i seinere dokumenter å se hvilken av de to Goli-plassene de ulike oppsitterne bodde på.
Siste bruker på Goli var Arne Aunan, inntil 1969. Boplassen er i nyere tid skilt ut som fritidsbolig, og eieren her er pr 2025 Ole Gunnar Friberg.
Prestsetra
Når stedet ble etablert som seter, er vanskelig å si. Det skal ha vært tre husmannsplasser her ifølge matrikkelen av 1819. Den første skal være ryddet på slutten av 1600-tallet av Trond Gåserud. Han drev gården Gåserud ved Mykle, men røk uklar med grev Ulrik Fredrik Gyldenløve i Larvik da denne kjøpte opp gården. Ved å flytte til Prestsetra fikk Trond en ny start i livet. Allerede på dette tidspunktet var stedet etablert som seter for Efteløt prestegård, muligens under sogneprest Hans Hoff sin periode (1664-75). Før dette igjen hadde trolig Efteløt prestegård sin langseter ved Trytetjernstulen, omtrent på fylkesgrensa mot Vestfold.
Etter Trond Gåserud har det vært mange som har hatt Prestsetra som bosted, og ikke alle hadde husmannskontrakt eller bygslingskontrakt. Én annen plass her ble trolig kalt Presteholtet.
Mangel på tydelige retningslinjer for beitingen over setervollene gjorde at sogneprest Johannes M. Klem ønsket å rydde opp. I 1794 skrev han bygslingskontrakt med Johannes Nilsen, med rett til å rydde opp mer jord på nordsida. Han skulle også sørge for at fellesbeitingen foregikk i ryddige former, med bl.a. ved å holde en felles gjeter med prestegården.
Trolig bodde det folk mer eller mindre fast her ut 1800-tallet, men ved folketellingen i 1900 er ingen nevnt med bosted Prestsetra.
Prestsetra ble frasolgt prestegården en gang i 1850-60-åra.
Eiere i dag er Bjørn og Marit Michalsen.
Rønningen (Bakkene)
Denne plassen ble ryddet på grunnen til prestebolet i Efteløt av Wilhelm Amundsen fra Hallingdal en gang på 1780-tallet. Sogneprest Johannes M. Klem ga han bygslingsrett i 1789. Årlig avgift var 3 riksdaler. I 1860-årene ble Rønningen sammen med flere andre husmannsplasser selveide bruk. På denne tida hadde de gjerne 2-3 kyr og et par sauer.
Eiendommen var på ca 137 mål . Treschow kjøpte eiendommen i 1906, og kommende oppsittere var derfor forpaktere der.Før 1903 lå skolen på Kolsrud, og da hadde barna på Rønningen en kort skolevei ned til dit. I 1903, da det ble bygd ny skole på Rundhaugen ble veien en del lengre.
Den siste oppsitteren her var Ole Nilssøn Rønningen med kona Karoline og en stor barneflokk. Rundt 1930 rammet en stor tragedie familien. Begge foreldrene døde utpå vinteren. Et par år etter døde den ene datteren også. De øvrige seks barna ble da satt bort ulike steder i bygda. Våningshuset ble brent ned, og i dag er det bare tuftene som synes. Fram til nylig var det fortsatt liv i en gammel apal her.
Saga
Plassen har ligget under gården Boserud i flere hundre år. Det er ikke kjent når den ble ryddet, men var husmannsplass fram til 1822. Den siste husmannen her var Jens Mathissøn (ca 1762 – 1821). Siste forpaktere var Arne og Lillian Martinsen fram til sist på 1960-tallet.
Saga var et ganske isolert sted å bo, og det merket man nok spesielt om vintrene. Da det kom fast skole på Rundhaugen, var det barna herfra som hadde den lengste og tyngste skoleveien, ca. 3 km.
For mer enn 120 år siden var det ikke sjelden med streifende bjørn i disse traktene. Martin Saga felte sammen med Hans Olsen Rundhaugen ei bjørnebinne og en unge sommeren 1896 i traktene her.
Torvald Saga, som bodde her fra rundt 1930 fram til 1960, forteller om livet her i et opptak gjort av YSH i 1988.
Surlia
Surlia skal opprinnelig ha tilhørt Jarnes, før sogneprest Eric Thurmann kjøpte Jarnesgårdene i 1684. Det er sannsynlig at det først har vært å regne som en fast boplass. Men allerede under sogneprest Karth (1642-64), kanskje også før, har plassen blitt ervervet til seterbruk for Efteløt prestegård. Samtidig hadde prestegården også Prestsetra 600 m lenger mot sør. Tidligere kan også Trytetjennhaugen ha fungert som langseter for prestegården (og Jarnes).
Nils Sigfredsøn var trolig den første husmannen som fikk rydde seg plass ved Surlia rundt 1692. I 1726 kom Nils i skade for å fornærme sogneprest Wolff ved å kalle han en morder. Grunnen var at han uten varsel hadde blitt sagt opp på plassen sin. Han angret og «beklagede sig jammerlig», men det hjalp ikke. Nils ble kastet ut og måtte betale 2 riksdaler til Wolff og tilsvarende til de fattige og husløse. (!)
I 1797 betalte husmannen her 1 riksdaler i årlig avgift, med frihet til å ha en egen kullmile. Han hadde også felles gjeting med bølingen fra prestegården.
Ole Fredriksøn Holt på Komnes kjøpte hele seterskogen og husmannplassene til prestegården i 1866, og plassbeboerne i Surlia fikk etter hvert status som forpaktere under Komnes. Martin Kleppan kjøpte så Surlia og flere andre parseller i Surlikroken i 1880. I 1893 kjøpte godseier Treschow denne og øvrige plassene i området.
Den siste som forpaktet plassen var Martin Gulliksen Lie fra Lardal. Han var skogsarbeider og bodde her med familien sin fra ca 1920 fram til 1940-tallet.
På det meste (1865/75) kunne de holde et par hester her, 6 kyr og 6-8 sauer. Det ble sådd 3 tønner korn og satt 3-4 tønner poteter.
Surlia er en av de husmannsplassene i området som var mest utsatt for frost, blir det hevdet i matrikkelrevisjonen av 1863.
Svendsrud (Luktopp)
Navnet Svendsrud peker mot at plassen sannsynligvis ble ryddet av en som het Svend. En Svend Ingebretsen bodde på Prestsetra i 1801. Et annet navn som også har vært brukt på plassen er Luktopp.
De første dokumenterte brukerne her var Isak Sjulsen og kona Johanne Svendsdatter. Hun var datter av før nevnte Svend.
Ole Olsen Vieren solgte plassen til Treschow. Salget var tinglyst 15.4.1895. Han var trolig den siste brukeren av plassen, men våningshuset kan ha vært bebodd ei tid etter dette.
Her bodde også bestemor til Erik Brofoss, Rine Marie Nilsdatter, i deler av oppveksten. Erik Brofos var bl.a. finansminister etter krigen og seinere direktør i Norges Bank.
I 1865 kunne en fø et par kyr og tilsvarende antall sauer her. Så dette var en husmannsplass det knapt var mulig å livnære seg på.
Med skog og innmark har den aldri vært på mer enn 23 dekar. Beliggenheten ga lite rom for ytterligere utvidelser av innmarka.
Sølverstykket
Dette var opprinnelig bare et jordstykke, men ble bebygd sist på 1800-tallet. Sannsynlig var dette bare ei lita stue eller koie. Det bodde folk her fram til 1920, i all hovedsak skogsarbeidere.